Dette innlegget her skiller seg merkbart ut fra tildligere innlegg jeg har hatt her på bloggen min - men jeg bestemte meg for å skrive det alikevel.
Det er vanskelig - men på en eller annen måte nødvendig å " slippe taket " - og å se fremover!
For snart 2 år siden mistet jeg min kjære Henning etter skadene han pådro seg etter en kjedekollisjon mens han var på arbeidsoppdrag i USA.
Jeg har ikke vært sosial etter at det hendte - bortsett fra de aller nærmeste - har jeg takket nei til alt som hadde med utflukter og moro med venner. Jeg er alikevel så heldig at de vennene jeg hadde fremdeles er der og venter til "jeg er klar" - jeg har snakket mye med de på telefon - og også vært innom en liten kort tur på kaffe o.l. når de var alene hjemme.
Henning har en enegget tvillingbror - og han, hans kone og to nydelige barn - forsto meg da jeg sa at jeg ikke orket å treffe broren hans ( de var "helt like" av utseende).
MEN idag traff jeg tilfeldigvis tvillingbroren på kjøpesenteret her - og vi gikk å tok en kopp kaffe og snakket sammen i nesten to timer.
Da han hørte hvordan jeg hadde det ble han sjokkert - og sa at hvis Henning hadde visst det - så hadde han blitt skikkelig lei seg!
"Vi har minnene - de kan ikke bli borte - men nå er det på tide å slippe taket i sorgen - før den ødlegger deg" - sa han - "og vi andre savner deg"!
Nå innser jeg at han hadde rett - og at det bare gjør vondt verre å isolere seg fra det som er moro!
Så nå skal jeg leve - ikke bare overleve - med små skritt skal jeg "ut i livet" igjen - det har jeg lovet meg selv!!
Vi fikk bare 6 år sammen - men ingen av dem var uten lykke:)
TIL MINNE OM HENNING
1957 - 2009
